Skrevet av redaktør i Bygdeposten, Vegard Johnsen.
Foto: Vegard Johnsen, Bygdeposten.
Artikkelen var på trykk i vår lokalavis, Bygdeposten, den 17. mars 2005.

ØVRE EIKER:
Jeg er låst fast i passasjersetet på en blodtrimmet Golf GTI, i det vi nærmer en isete bakketopp i 130 kilometer i timen, sidelengs, med trær og steiner på begge sider av veien. Vi skal snart «fly»...


I akkurat det øyeblikket føler jeg dødsangst. Den er overveldende. Sommerfuglene har forsvunnet og i stedet føles det som en stein har lagt seg i magen. Jeg holder pusten. Så tar vi av. Bare såvidt. Men vi flyr faktisk. Det er helt rått.

Tøff langt ifra, langt ifra tøff
Men vi får ta det fra begynnelsen. Vi har vært i kontakt med Frode og Tove Mette Abrahamsen fra Skotselv. De kjører rally. Frode er sjåfør, mens Tove Mette leser noter, eller kart om du vil. Ekteparet Abrahamsen holder sammen også i rallybilen. Frode har kjørt selv siden 2002, Tove Mette ble med fra 2003. De gjør det bra også, paret kjører for NAF Asker og Bærum. Nylig fikk de fjerdeplass i sin klasse i Sigdalsrally. I tillegg til rally, har de også utdrikningslag, firmafester og bursdager, der vanlige folk får prøve hvordan det er å kjøre rally. Bygdeposten var med for å se utdrikningslaget til Pål fra Oslo gikk, og fikk samtidig anledning til å prøve å sitte på selv. – Klart jeg vil sitte på, svarte jeg modig på mail da forespørselen kom. Lørdag morgen når jeg står opp gleder jeg meg. Kvart over elleve har gleden blitt til nervøsitet, Frode har akkurat kjørt en «rolig» tur med Pål, som snart blir en gift mann, for å varme opp bilen. Fem minutter senere står jeg i en støvsky, og påtrengende angst har blitt altoverskyggende – jeg begynner å angre. Jeg har akkurat observert en gul strek rase forbi meg i 120 km/t på en dårlig skogsvei dekket av blank is!

Av veien i 160 km/t
Pål får kjøre i rundt en halvtime, før det er min tur. Jeg har klart å vri på meg en kjøredress som sitter som et pølseskinn. Det er alt annet enn pent, men den gjør nok nytten. Snart er også hjelm og inter-com med mikrofon og på plass. Jeg sitter fastlåst i bøttesetet. Frode setter seg også inn.
– Er du klar?
Jeg er langt ifra klart. Men blir overrasket over hvor ærlig jeg høres ut når jeg svarer:
– Ja, dette blir moro.
Frode presser inn start-knappen. Motoren drar i gang. Et spetakkel uten like. Det er ingen lyddempende elementer noen plass, og Frode har tynt effekten på motoren til 165 viltre hestekrefter. Nå vil de slå seg løs. Utenfor bilen står Tove Mette og smiler. Jeg har stor respekt for at noen tør å sette seg i passasjersetet på en rallybil og faktisk klare å konsentrere seg om å lese et kart. Det å kjøre fort selv er en ting, det å være en «hjelpesløs» passasjer er mye verre. Frode kjører først ned den samme veien vi snart skal kjøre opp. Han kjører rolig. Veien er ikke sperret i starten, bare på slutten. Derfor kjører han bare fort oppover.
– Det hadde vært kjedelig å møte på en bil når du kommer rundt en sving i 120, ler Frode.
Jeg ler ikke. I stedet spør jeg:
– Har du noen gang opplevd å kjøre ut?
Før Frode rekker å svare irriterer jeg meg over min egen timing. Slike spørsmål er det mye mer fornuftig å vente med til etter en har kjørt. Det siste jeg egentlig ønsker akkurat nå er en skrekkhistorie fra et rallyløp. Men det er for sent.
– Jeg dro av veien i 160 km/t en gang – ut på et jorde. Men det gikk bra med meg, kartleseren og bilen. Men vi tapte ti minutter, forteller Frode. Heldigvis forteller han at han aldri har blitt skadet.
– Vi sitter svært godt beskyttet, så det går bra, forsikrer han.

«Uroa inkje føraren»
Så har vi snudd bilen. Jeg fester et panisk grep om sikkerhetsbeltet. Knoklene er hvite. Jeg er redd.
– Da kjører vi, sier Frode, og senker gasspedalen i bunn. Med overraskende respons rykker vi framover på isen. De enorme piggene biter seg fast og farten øker raskt.
Veien går i en slak oppoverbakken uten noen store svinger. Jeg hører grus og is bli kastet rundt under bilen. Det smeller og bråker i ting jeg ikke tør å tenke på hva er en gang. Snart nærmer vi oss den første bakketoppen. Hva som venter over den aner jeg ikke. Jeg sitter og lurer på når Frode har tenkt å bremse. Jeg venter lenge. Og forgjeves. For Frode gir bare gass. Vi svever over første kul, lander litt på snei mens Frode ratter som besatt. Jeg holder meg fast. Som besatt.
Så fortsetter ferden, farten øker hele tiden. Der og da vil jeg bare av, men klarer ikke å presse fram en lyd. Jeg minnes teksten på skolebussen fra barneskolen: «Uroa inkje føraren» stod det kryptisk på et skilt. Noe sier meg at en som kjører rally krever en del mer ro enn en bussjåfør.
En rask kikk på speedometeret avslører at vi nærmer oss 130 kilometer i timen. En rask kikk på veien avslører til min store skuffelse at den virker MYE smalere enn da vi kjørte ned til start. Trærne virker så nære at furunålene kan kile meg i nakken.

– Helt grisevilt
Så skyter vi fart inn mot stedet der jeg tidligere på morgenen har stått og tatt bilder – der bil løfter seg fra bakken. Vi bør bremse - nå! Igjen er Frode helt uenig.
– For pokker da, mann, tenker jeg. Men noen lyd kommer det ikke fra de hardt sammenklemte leppene mine. Vi flyr. I et brøkdelssekund er det stille. Så braker vi i bakken med et smell. Og Frode gir flat pedal - igjen. Inn i neste sving går vi delvis sidelengs. En vanskelig skarp høyresving kommer imot oss med enorm fart. Jeg prøver å ikke ense hvor mye ratting som kreves for å holde kontroll på kreftene Frode har til sin dispensasjon. Denne gangen er Frode enig i at vi kan innvilge oss en liten oppbremsing. Og når han først bremser, merker jeg hvor mye grep piggene virkelig gir. For på svært kort tid er farten redusert kraftig, og vi suser gjennom svingen med full kontroll. Noen heseblesende sekunder senere er vi i mål. Vi stopper. Det blir stille. Nesten. For i inter-commen høres tung pusting. Jeg blir oppmerksom på at det er meg.
– He, he, det gikk jo fint dette, sier Frode.
Jeg er over hodet ikke klar for å snakke. Jeg puster og peser mens jeg samler meg.
– Dette var helt grisevilt, sier jeg omsider. Der og da var det helt dekkende for hva jeg følte.

Tillit
Etterpå kjører vi to turer til. Jeg var vesentlig roligere de neste gangene. Frode kjører ikke fortere enn at han har kontroll. Jeg stoler på kjøreferdighetene hans – og de er imponerende. Hvordan han makter å holde bilen på veien i slike hastigheter på slikt føre er mer enn jeg kan begripe.
Men noen kartleser ville jeg nok aldri kunne bli – ønsket om å ha kontroll selv er alt for stort.
Etterpå er det bare å takke for turen, en tur jeg aldri vil glemme...

Frode Abrahamsen tar gjerne firmaer og privatpersoner
på kjøretur i Bingens skoger. For de som vurderer en slik
utflukt, kan det være verdt å nevne at det slettes ikke er
noe for de med svake nerver. Men om helsa holder, lover
vi både redsel, fryd og en nyvunnen glede over å være i live etterpå.